Ett samtal med Ingvild H.Rishøi – årets högläsningsförfattare
Nordiska litteraturveckan närmar sig. Årets högläsningsbok för Kyra Skymning är norska Ingvild H. Rishøis bok Stargate: en julberättelse. Boken handlar om lilla Ronja som hjälper sin storasyster Melissa att sälja julgranar, medan deras pappa helst håller till på den lokala puben Stargate. Vi frågar Ingvild H. Rishøi hur det känns att bli högläst över hela Norden.
Hur känns det att ha blivit utvald till högläsningsbok för nordiska litteraturveckan?
– Det er jeg stolt av. Det er så flott å tenke på at folk sitter rundt omkring i skumringen og leser høyt fra boka mi.
Tycker du det är viktigt med språkförståelsen mellan grannländerna i Norden?
– Jeg er ambivalent. Jeg er opptatt av å lese bøker på originalspråket, dersom jeg kan, for jeg vet at mye kan gå tapt i en oversettelse. Samtidig har jeg erfart at mine bøker har blitt BEDRE i oversettelse, og da er det jo kjempefint at folk ikke leser norsk, men venter på oversettelsen.
Tycker du att din roman Stargate har fått annan ton när den översätts, eller känns det som samma verk för dig?
– Jeg får på en måte sett boka tydligere når jeg leser den på et annet språk, når det ikke er min egen stemme i hodet. Så det er fint. Jeg samarbeider tett med oversetterne til alle språk, på alle bøkene mine. Oversetterne gjør en ekstremt viktig jobb som jeg ikke kunne klart meg uten – verket er på en måte deres, når det er oversatt. Når det gjelder Stargate, har jeg samarbeida aller tettest med den svenske oversetteren, Marie Lundquist. Det har vært en stor glede, hun er så nøyaktig og positiv, samtidig som hun aldri gir seg når hun er i tvil om noe. Derfor mener jeg faktisk at Stargate på mange måter er blitt bedre på svensk enn på norsk, jeg har strøket og skrevet om en del setninger etter at hun har stilt meg spørsmål. Oversettelse er en mer kreativ jobb enn folk tenker. For eksempel fikk Marie nettopp en ufordring da hun skulle oversette en annen bok jeg har skrevet, der det finnes en katt som heter Muskatt. “Muskatt” er et krydder på norsk, så det ligger et ordspill i navnet som ikke kommer fram på svensk, der krydderet heter “muskot”. Også fant hun på navnet Skatten! Det er en genistrek. Og det hadde kunstig intelligens (artificiell intelligens på svenska) ALDRI klart.
Varför bestämde du dig för att skriva?
– Fordi det ligner på å leke, jeg får være en annen for en stund. Og fordi det er det jeg kan best. Jeg tviler likevel ofte, og når skrivinga går dårlig, lurer jeg stadig på om jeg skal bli andre ting. Portør (Att bli ambulansförare) var det siste jeg tenkte på, for bare noen uker siden.
Det är många som beskriver dig som en författare som skriver om klasskildringar, hur tolkar du dig själv som författare?
– Jeg skjønner at folk tenker det, men selv tenker jeg aldri at jeg skriver om klasse. Jeg tenker at jeg skriver om folk, og folk har heldigvis noen likheter som gjør at vi kan forstå hverandre, på tvers av klasse, kjønn og kultur. Litteratur er en spesiell kunstform fordi den lar oss se verden fra andres perspektiv, og vi får dette perspektivet rett inn i våre egne hoder – ikke som med film, der noen har laget bildene for oss allerede. Så med litteratur kan vi se med andre menneskers blikk, eller dyrs blikk, eller til og med utenomjordiske skapningers blikk. Og da er det vesentlige for meg om det er gjort bra, om det er bra håndverk, ikke hvilken klasse (eller planet) karakterene tilhører.
Du har skrivit fler berättelser som rör sig runt vintertiden, varför lockar det dig som tema?
Jeg liker mørket, og jeg liker snøen og kulda. Og jeg hater at den årstiden er i ferd med å forsvinne, kanskje jeg skriver om det for å kunne være i vinteren selv når det bare er slaps og regn. Da jeg skrev Stargate, hørte jeg forresten på julesanger til langt uti mai.
Du skriver ju ofta om barn, och även i Stargate är det från ett barns perspektiv, alltså Ronjas, är det svårare eller lättare att tänka sig in i deras tankar?
– For meg er det lettere. Jeg kunne aldri skrevet essayistiske romaner med mye tankegods, eller romaner med en voksen forteller som resonnerer og filosoferer i vei. Jeg er ikke bra på det hverken i litteraturen eller i det virkelige liv. Så på den måten må mine hovedpersoner være litt som meg. Samtidig må de være annerledes enn meg, for hvis ikke, har jeg det ikke gøy. Det morsomme med å skrive er som sagt at det minner meg om å leke rollelek, å leke at jeg er en annen. Jeg vil ikke leke at jeg er meg selv. Det er jeg jo hele resten av døgnet.
Vad är Norden för dig? Och vilken är din favoritplats?
– Jeg føler at både Norge og Sverige er mitt hjemland, for jeg har vært så mye i Sverige, helt fra jeg var liten. Resten av Norden er eksotisk! Mitt favorittsted er en liten sti lengst nord på campingen på Nord-Koster i Sverige. Der sto jeg og pussa tenner kver kveld, hver sommer, i hele barndommen min.
Vad är en viktig fråga att ställa till alla som vill bli författare?
– Leser du? Hvis ikke: Glem det.
FOTO: HANS FREDRIK ASBJØRNSEN